Neste møte i Comunita finner sted utenfor Oslo-gryta – i Sand i Suldal, en liten kommune på Vestlandet, som ønsker utvikling og har endel forutsetninger for å få det til. Vertskap er Næringshagen i Ryfylke, som driver næringsutvikling i kommunene Suldal, Sauda og Hjelmeland – og har resultater å vise til.

Men hva betyr egentlig næringsutvikling for en liten kommune – og hvordan gjør man det, sånn rent praktisk, forskjellig fra næringsutvikling i større sammenhenger, som storbyer eller land?

En liten, åpen, rik og lik økonomi

Jeg hørte engang Viktor Norman si “Norge er som min lommebok – en liten, åpen økonomi.” Landet er lite (vi er godt innenfor feilmarginen av en indisk folketelling) og har et lite hjemmemarked, hvilket betyr at vi må selge ting til resten av verden for å få penger og kjøpe ting fra resten av verden hvis vi skal ha noe. Det betyr også at vi må få mange av våre innsatsfaktorer – som kunnskap og teknologi – inn fra utlandet.

Det er på et nasjonalt nivå. Hva med en kommune? Er den et Norge i miniatyr, eller er det forskjeller som gjør sammenligningen meningsløs?

Norge er et rikt land (et av de rikeste i verden, faktisk), men de fleste små kommuner i Norge har ikke mye midler å rutte med: 7 av 10 har et driftsresultat under det som ansees forsvarlig. Det er det mange årsaker til, men en er at mange oppgaver pålagt av sentrale myndigheter ikke fullfinansieres. Det er lett å se for seg en spiral, der svak økonomi fører til dårligere kommunale tilbud – som skoler og barnehager. Dette kan føre til fraflytting, som gir enda dårligere økonomi, og så videre.

Det er også slik at Norge er svært likt – vi har en av de laveste Gini-koeffisientene i verden. Det betyr ikke at fattigdom og ulikhet ikke er problemer i Norge, men de er mindre enn nesten noe annet sted. Det at vi er (nesten) rikest og likest i verden betyr at vi ikke kan sette masse billig arbeidskraft på for å øke velferd. Det er, i tillegg til en tiltagende eldrebølge, en av driverne til digitalisering og automatisering av så og si alt som kan digitaliseres og automatiseres (selv om mange, meg selv inklusive, synes det går noe tregt.) Riktignok har vi kunnet importere billig arbeidskraft fra tidligere østblokkland en stund, men siden de landene begynner å få det bedre, blir arbeidskraften derfra dyrere.

Et annet særtrekk ved Norge er at vi har spredt bosetning som nasjonal prioritet. Det er en grunn til at vi har 47 ruteflyplasser og svenskene, med dobbelt så mange innbyggere, har 33, for eksempel. Nordmenn liker å være for seg selv, både individuelt, i små flokker og nasjonalt (vi holder oss standhaftig utenfor EU, for eksempel.) Det er fint, men det blir vanskelig å opprettholde tjenester og stordriftsfordeler uteblir.

Så – små kommuner med begrensede ressurser. Hva skal til?

Penger, råvarer, og teknologi

Næringsutvikling handler om å utnytte det man har eller kan skaffe seg – kunnskap, naturressurser, eller penger, for eksempel. Tradisjonelt har næringsutvikling i Norge handlet om å skaffe penger (gjerne fra utlandet) for å utnytte naturressurser (i tur og orden sølv, fisk, tømmer, is, vannkraft, petroleum, sjømat og turisme, for eksempel). Alt dette er supert, men felles for alle disse naturressursene er at de trenger en masse arbeidskraft og ideer i begynnelsen – og dermed næringsutvikling, eller i alle fall arbeidsplasser. Etterhvert blir ting mer og mer automatisert og antallet arbeidsplasser blir færre og krever høyere utdanning. Datasentere, gruver og vindmøller, for eksempel, gir kortvarig glede for kommuneutvikling og kunnskapsnivå – etter anleggsperioden kan drift og bruk til stor grad automatiseres og fjernstyres, og dermed blir det ikke kunder i den lokale butikken eller barn på grendeskolen likevel.

Et næringsliv som krever en høyere grad av kunnskap (og dermed utdanning) er i seg selv et problem for mindre kommuner. (Det er et problem for land også: Bare se på lekkasjen av unge og utdannede fra New Zealand – svært likt Norge – til Australia.) Som illustrert i NRKs serie Norgebygda – fra 2001, fortsatt severdig – får man en prosess der ungdom søker ut for utdanning, finner seg partnere, og ikke flytter tilbake igjen av mange grunner, ikke minst at venner, karriere og kulturelle muligheter er mer tilgjengelig i større sentra. Som det sies i serien: Før flyttet man fordi man måtte, nå flytter flere fordi de vil.

Attraktivitet, ikke bare arbeidsplasser

Hvis folk først bestemmer seg for at de vil bo et sted, klarer de som regel å finne noe å gjøre. Myken, for eksempel, er en øy på Helgelandskysten med 22 fastboende – en av dem en tidligere kjemiprofessor fra NTNU som sammen med noen ferierende investorer startet et whiskydestilleri (og hadde vært gjennom ganske mange alternative forretningsplaner før den avgjørelsen.) Myken har i tillegg tre overnattingssteder og en ganske bra restaurant (på sommerstid).

Det går an.

Problemet er at selv om det er en viss gruppe mennesker som vil bo avsides, er de for få til å veie opp for alle dem som trekkes mot mindre grisgrendte strøk. Man kan rekruttere, men de som kommer har en tendens til å ville ha samme tilgang og kvalitet på alle tjenester som de har i byen – og often kan de kreve det med loven i hånden.

Richard Florida har skrevet mye om hvordan byer og regioner kan tiltrekke seg folk, og bruker uttrykket The Creative Class om den typen mennesker en by eller region må tiltrekke seg for å skape økonomisk utvikling. Han har primært skrevet om utvikling av post-industrielle byer i USA, men kanskje man kan hente noe derfra i mindre industristeder i Norge også?

Florida mener utvikling kommer fra fire drivkrafter:

• Teknologi (målbart ved patenter og tetthet av teknologibedrifter)
• Talent (utdanningsnivå og andel av befolkningen som jobber i “kreative” bransjer)
• Toleranse (målbarhet på andel skeive, kunstnere og immigranter)
• Territorium (egentlig “Territorial assets) som har med arkitektur, natur og kulturliv å gjøre.

I Norge har vi (etter min mening) byer som har fått dette til – som Drammen – og byer som ikke har klart det i den grad de burde – som Trondheim. Drammen var et høl inntil man fikk lagt gjennomfartsveiene i tunnel, etablert undervisningsinstitusjoner på Papirbredden, og ryddet opp i sentrum og langs elven. Trondheim er en super studentby, men har ikke i nærheten av så mange høyteknologibedrifter og kunstnere som man bør kunne forvente med NTNU og andre kompetansemiljøer midt i byen.

Suldal (og antakelig også andre kommuner) har tilpasset sin næringsutvikling til denne mer komplekse situasjonen, og forsøker å gjøre beslutningen om å flytte dit mindre vanskelig. Dels forsøker man å få bedrifter til å samarbeide om rekruttering, slik at det blir interessante jobber for begge parter i en husholdning. I tillegg har man forsøkt seg med rekrutteringsboliger, som man kan leie for å “prøvebo” i en tidlig fase, slike at transaksjonskostnadene blir mindre.

Næringsutvikling har blitt mer komplisert og mer fokusert på helhetlige verdier – hvordan kan man utvikle dette videre?

Kritisk masse og samhandlingsteknologi

Arbeidslivet er forandret – PC, Internett, mobil, elektronisk signatur, GPS, droner, videokonferanse og etterhvert kunstig intelligens har gjort og gjør at mye som før måtte gjøres lokalt nå kan gjøres hvor som helst fra. Det burde ha implikasjoner for næringsutvikling også – men hva?

Myken kan selge sine produkter over hele verden – og innbyggerne kan sikkert også motta mange kommunale tjenester digitalt. Endel av folkene bak Myken Whiskydestilleri har hytter eller hus der, og kan styre sine forretningsaktiviteter derfra – noen av dem har til og med meldt flytting dit, fordi de vil at skatteinntektene skal tilfalle en kommune som trenger den mer enn Oslo eller Bærum. Kanskje digital kommunikasjon kan gjøre næringsutvikling på små steder lettere? Og kanskje man kan skape fellesskap – rundt stedet i seg selv? På Myken samles hele befolkningen (bokstavlig talt) på landhandelen til kaffe og kake hver dag. På Flå, for eksempel, har man laget et “veksthus” der folk som fjernjobber kan sitte sammen og dele infrastruktur.

For noen år siden hadde jeg en student som var kommunalråd i en liten kommune helt nord i landet. Dette var før pandemien, og hun ivret for å få på plass en psykologitjeneste via videokonferanse. Ikke bare var dette bedre for pasientene – som slapp å bli sett når de gikk til psykologen, og ikke risikerte å møte vedkommende på lokalbutikken – men hun mente hun ville kunne finne mye bedre psykologitjenester enn hva hun kunne rekruttere hvis de måtte bo der oppe.

Med andre ord, teknologi tillater en hel del smarte løsninger. Men en digitale motorveien går begge veier. Hvordan kan en liten kommune – eller et lite land – sikre at digitalisering, automatisering og kommunikasjon blir et pluss?

Politikk og konsistens og den irske metoden

Næringsutvikling i Norge har en tendens til å handle om skatt, særlig formueskatt, og, vel, det finnes mange gode grunner til å tenke over det, men tilrettelegging og forutsigbarhet er kanskje enda viktigere.

Det landet som har hatt den desidert beste reisen fra avsides og fattig til sentralt og rikt er Irland. På 80-tallet var Irland fattig: Bruttonasjonalprodukt per capita på 64% av gjennomsnittet i EU, 17% arbeidsløshet, statsgjeld like stor som BNP. Ungdommen var relativt velutdannet – som en leder fortalte meg på slutten av 90-tallet, Irland var så fattig at det eneste de hadde råd til var utdanning, gratis og tilpasset bedriftenes behov – men måtte reise ut for å finne jobber.

Irske politikere ble enige om å gjøre noe, og begynte med å sette ned selskapsskatten til 8% for utenlandske selskap (over 20% for innenlandske), noe de fikk lov til av EU fordi landet var så fattig. Deretter satte man i gang en mangeårig kampanje for å legge til rette for Irland som en inngangsport til EU for amerikanske selskaper. En leder i IDA Ireland fortalte meg at han gikk ledelsen i store selskaper for å finne irske etternavn, hvorpå han besøkte dem og markedsførte hvordan Irland la alt til rette: Byggetillatelser, rekrutteringskampanjer, infrastruktur – han hadde til og med sørget for innreisetillatelse for bikkja til en administrerende direktør.

Resultatene kom fort, særlig fordi mange selskaper (Dell, IBM, Microsoft, Cisco og andre) ønsket å etablere seg et sted som snakket engelsk, var innenfor EU – og Storbritannia var en byråkratisk hengemyr for all nytetablering. Store amerikanske selskaper begynte å legge europeiske og etterhvert globale hovedkvarterer i Irland, ungdommen kom tilbake (med verdifull arbeids- og ledelseserfaring), arbeidsløsheten falt dramatisk, og “det irske mirakelet” var i gang.

Et sentral punkt her var konsistens og forutsigbarhet: Selv om Irland hadde skiftende regjeringer, var det bred enighet om nærlingslivsstrategien og godt samarbeid mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Dette kom til uttrykk ta EU etterhvert ikke lenger tillot at Irland hadde separate skattesatser for utenlandske selskaper. I stedet for å sette skatten for utenlandske selskaper opp, satte man selskapsskatten lavt for alle (til 9%, såvidt jeg husker). Per i dag er skattesatsen 12,5%, Irland har høyere bruttonasjonalprodukt/innbygger enn Norge (om enn noe oppblåst fordi mange multinasjonale selskaper rapporterer overskuddene sine der), og en økonomi som suser av sted.

Konsistens og tilrettelegging, med andre ord. Mon tro om det er noe for mindre steder også (og kanskje et lite land som Norge?) Vil vi faktisk ha disse nye impulsene – og klarer vi, rent politisk, å være lydhøre og konsekvente nok til å få det til på lang sikt?

Og kanskje dette er lettere å få til i en kommune enn i hele Norge?