Data er det nye gullet, sies det. Men da må vi gjøre det dataene sier.

Mange bedrifter og organisasjoner har enorme mengder data, men utnytter dem ikke. Det er det mange årsaker til – manglende analysekunnskaper, manglende tradisjoner, manglende konkurranse, blant annet. Men etterhvert som vi får flere og flere eksempler på bedrifter og organisasjoner som gjør suksess ved å skaffe seg data og utnytte dem, øker kravet om å være data-drevet. Hva betyr det egentlig – og hvordan får man det til?

La oss ta for oss en bedrift i en bransje som kanskje ikke ligner så mye på noe i Norge (bortsett fra Norsk Tipping, og de er jo data-drevet) men der utviklingen viser hva man kan få til ved å ta tak i de dataene man har – og gjøre som dataene viser.

Et kasinoeksempel

Gary drev litt som konsulent på si. En av kundene hans var Harrah’s, et relativt lite kasino i Las Vegas. Kasinoet gikk ikke bra – som Gary sa det (se hans suverene foredrag på Berkeley for noen år siden): “Vi hadde et lite kasino som kostet 315 millioner dollar (det er lite i Las Vegas) å bygge. Ved siden av oss kom det et nytt kasino til 1,6 milliarder og tvers over gaten ville det komme et 9,2 milliarder. Det er ingen som tar inngangspenger i Las Vegas. Hvordan skulle vi få kundene til å komme til oss?”

Firmaet hadde store problemer – så store at de gikk til en akademiker for å finne ut hva de skulle gjøre. Gary hadde skrevet artikkelen Put the Service-Profit Chain to Work sammen med endel kolleger og fant ut at i dette kasinoet kunne han se modellen fungerte i praksis. Men før han kunne finne ut hva han skulle gjøre, måtte han finne ut hvem kundene var og hva de likte.

Markedsføring i Las Vegas den gangen handlet mye om å få tak i de store spillerne, de som flys inn med helikopter, får gratis suiter og middager og legger igjen millioner ved roulette-bordene. Etter endel analyse fant Gary ut at de virkelig attraktive kundene ikke var storspillerne (som alle de andre kasinoene gikk etter), men “vanlige folk” – håndverkere, lærere, leger, annen middelklasse – som spilte mindre, men som det var mange flere av. Han introduserte det første kundelojalitetsprogrammet i bransjen, basert i mindre grad på hvor mye folk spilte og i større grad hvor ofte de besøkte kasinoet. Kundene satte pris på å bli skikkelig behandlet uten å være millionærer, og Harrah’s vokste fra å være et lite kasino i skyggen av Ceasar’s Palace til å bli verdens største kasinoselskap (som faktisk i dag heter Ceasar’s Entertainment, et tilfelle av David som bokstavlig talt kjøpte Goliat).

Datadrevne kjennetegn

En av utsagnene som Gary har blitt kjent for, at det er bare tre ting du kan få sparken for i hans organisasjon: Tyveri, seksuell trakassering, og å gjøre en endring uten å ha en kontrollgruppe.

De to første er kanskje ikke så vanskelige å forstå, men den siste krever litt forklaring. Nå man gjør et vitenskapelig eksperiment – for eksempel utprøving av en ny medisin – gir man den ikke til alle pasientene, men til en tilfeldig utvalgt gruppe. Kontrollgruppen er de som ikke får den nye medisinen, men i stedet behandles som tidligere. Etterpå måler man om det er forskjell på de to gruppene – og om forskjellen er tydelig og stor nok, går man over til den nye måten å gjøre ting på.

Innenfor medisinsk forskning gjøres dette dobbeltblindt – verken pasienten eller legen vet hvem som får ny medisin og hvem som ikke gjør det. Det kan det være vanskelig å få til i mange sammenhenger – det er derfor det er så vanskelig å forske på ernæring, siden vi vet hva vi spiser – men det er mange bedrifter som driver med dette i stor stil: Finn.no, for eksempel, slik jeg skrev om i en artikkel i Magma for noen år siden.

Dette at man insisterer på at alt som skal endres, skal testes først, er et av de fremste kjennetegnene på at en bedrift er data-drevet: Man lytter til dataene, og gjør som dataene sier.

Hvorfor er dette så vanskelig?

Problemet med data er at de ikke alltid forteller deg den historien du vil de skal fortelle. Når det skjer, må man velge om man skal tro på dataene eller på sin egen magefølelse – og pussig nok er dette vanskeligere jo bedre man er i jobben. Chris Argyris, en annen Harvard-professor, skrev en berømt artikkel kalt Teaching Smart People How to Learn, om nettopp dette at kompetente mennesker i ledende stillinger med lang erfaring er de som har størst vansker med å lytte til data – rett og slett fordi de har kommet til sine stillinger ved å ha hatt rett. Hittil, i alle fall.

Av og til kan hele bransjer la være å lytte til dataene – i forsikringsbransjen, for eksempel, brukes masse dataanalyse for å finne ut av hvorfor kunder forlater et forsikringsselskap til fordel for et annet. Svaret er det samme hver gang: Den fremste grunnen til at folk forlater et forsikringsselskap er at de har hatt en forsikringshendelse og ikke er fornøyd med hvor mye penger de har fått utbetalt. Det er det ingen i bransjen som ønsker å gjøre noe med. Innenfor utdanning er vi ikke noe bedre: Den fremste prediktoren for suksess for bachelorstudenter, for eksempel, er matematikkunnskaper når man begynner på studiet. Men det er det vanskelig å gjøre noe med, så da satser vi på motivasjon og inspirasjon i stedet…

Fokus på data og kontinuerlig innovasjon gir resultater – bare spør Gary. Eller Finn.no. Eller Google. Eller VG.no, som ble Norges største online avis ved kontinuerlig oppdatering av hva som står på førstesiden basert på hvordan leserne reagerer.

Reelle farer ved dataorientering

Det å være dataorientert er ikke uten kostnader og farer. Analyse koster, i tid og penger. Å betale de ansatte for å gjøre slik dataene sier – i Harrah’s tilfelle, å betale bonuser basert på kundetilfredshet – koster.

Blir man for data-drevet, kan man komme til skade for å havne i en slags analysis paralysis der man ikke tør ta sjanser eller ikke gjør noe fordi man ikke klarer å komme på hvordan man skal teste det. Men den risikoen er adskillig mindre, i de fleste tilfeller, enn at man går glipp av innovasjoner fordi noen med beslutningsmyndighet i organisasjonen ikke har den rette følelsen for at noe bør gjøres.

Gary Loveman sier selv at hans fokus på at alt skal analyseres og dokumenteres – og at han ikke har noen personlige aksjer i hvilken løsning som blir valgt – fører til at han unngår å gjøre mange feil, at han unngår å gjøre ting han ikke burde gjøre. De som jobber mer inspirasjons- og intuisjonsbasert, vil gjøre en hel del spektakulære feil. Men de vil også av og til gjøre noe smart på tross av alle analyser og alle data.

Så får man velge – men jeg vil tro at for de fleste organisasjoner som har med kunder å gjøre, enten de er innenfor det private eller det offentlige, har mer å hente på å være data-drevne enn det motsatte.

Det som i alle fall er sikkert, er at om du lar din innovasjonsstrategi bestemmes av en gruppe ledere uten kundekontakt, basert på hvem som har det mest nøyaktige prosjektregnskapet og den proffeste PowerPoint-bunken, så lever du farlig.

Selv om det ikke føles slik.

Referanser:

Argyris, C. (1991). “Teaching Smart People How to Learn.” Harvard Business Review (May-June): 99-109.

Heskett, J. L., T. O. Jones, G. W. Loveman, W. E. Sasser, Jr. and L. A. Schlesinger (2008). “Putting the service-profit chain to work.” Harvard Business Beview 86(7-8): 118.

Lome, K. B. and E. Andersen (2019). “Finn.no: En metode for disiplinert strategisk eksperimentering.” Magma (Bergen : trykt utg.) 22(3).

Loveman, G. (2003). “Diamonds in the Data Mine.” Harvard  Business Review (May).