Det er ikke så vanskelig å starte et selskap (som regel et AS) i Norge. Du trenger 30 000 kroner, en bankkonto, og en registrering hos Brønnøysundregistrene. Dermed eier du et selskap. Etter hvert som selskapet vokser, kan du kanskje få inn andre eiere, gjerne ved å selge deler av det til (forhåpentligvis) stadig høyere priser.
Men hva er det egentlig du selger?
Mange tror at når man eier et selskap, så kan man gjøre som man vil med det, akkurat som om man eier en bil eller en mobiltelefon. (Dette er for øvrig en oppfatning som går helt til topps i samfunnslivet i Norge, og også en grunn til at vi har en merkelig ordning med formueskatt på arbeidende kapital.)
Du kan imidlertid ikke gjøre hva som helst med et selskap. De fleste av dem har nemlig forpliktelser: Leverandører som skal betales, kunder som skal ha varene eller tjenestene sine, moms og annen skatt som skal settes til side og betales, ansatte som har krav på lønn, og så videre.
Litt forenklet kan man si at når man eier et selskap, så eier man – i prinsippet – det som er igjen etter at alle andre har fått betalt. (Dette er en sannhet med modifikasjoner, noe min kollega Tore Bråthen diskuterer dette i denne artikkelen.)
Konkursspøkelset og hvem det treffer
Hva man faktisk eier som aksjonær, blir nokså klart hvis et selskap går konkurs. Hvordan det skjer, er noe de fleste styremedlemmer ikke tenker på – men absolutt noe man bør vite. Ikke bare illustrerer prosessen styreansvar og hvem som har rett til hva, men den klargjør også hva det vil si å drive for kreditors regning.
Når et selskap går konkurs i Norge, blir kreditorer prioritert og betalt i en bestemt rekkefølge:
- Sikrede kreditorer: Disse kreditorene – har et pant i selskapets eiendeler, som kan være fast eiendom, maskiner, inventar eller andre aktiva. Eksempler på sikrede kreditorer kan være banker som har gitt pantelån. Du kan nok ha firmabil, men er det et (tinglyst) lån på den, eier ikke firmaet mer enn det som er igjen av salgsverdien etter at lånet er innfridd.
- Foretrukne kreditorer: Dette er krav som ikke er tinglyst med pant i ting, men som myndighetene har gitt fortrinnsrett. Typisk inkluderer dette lønnskrav (lønn, feriepenger osv.) fra ansatte og offentlige krav som skatter og avgifter. Skatteetaten er ofte den instansen som begjærer konkurs i et firma, så det er viktig at man har satt til side penger til dekning av f.eks. moms.
- Usikrede kreditorer: Dette er kreditorer som ikke har noe pant i selskapets eiendeler, og som ikke har noen spesiell prioritet. De er sist i rekken for å motta betaling. Dette kan for eksempel være leverandører, kunder, og andre som har et krav mot selskapet uten sikkerhet.
- Aksjonærer: Hvis det fortsatt er midler igjen etter at alle kreditorer er betalt, vil aksjonærene få tilbake en andel basert på deres eierandel i selskapet. I en konkurs er det sjelden aksjonærene mottar noe – som regel er selskapets verdier brukt opp i å betale kreditorer.
Et firma kan avvikles uten at det er konkurs. Men er det ikke penger igjen til å dekke fordringene, må selskapet – ved styret – slå seg selv konkurs. Det kalles å melde oppbud. Før det går så langt, kan man forsøke å få til akkord, det vil si en ordning med kreditorer der de frivillig går med på en redusert tilbakebetaling. I USA og enkelte andre land kan dette være domstolsstyrt og kalles en Chapter 11 – det er den prosessen Norwegian har gått gjennom i Irland og SAS for tiden går gjennom i USA, som litt feilaktig kalles «konkursforhandlinger» i norsk presse.
I alle disse prosessene mister som regel de eksisterende aksjonærene investeringene sine – noe som av og til kommer som en overraskelse for dem. Det burde det ikke. Det burde heller ikke være en overraskelse for fagforeninger (som noen i SAS da selskapet var nesten konkurs i 2012) at når egenkapitalen er brukt opp, forhandler man ikke lenger med ledelsen, men med banken – og da vil en streik, for eksempel, være den definitive kroken på døren.
“For kreditors regning”
Når man driver for kreditors regning, betyr det at egenkapitalen er tapt, og dermed har, formelt sett, ikke aksjonærene noe penger igjen i selskapet. Alle pengene i kassen består av lån, enten ved at man har lån fra en bank, at man har kreditt fra leverandører, eller at kundene har forhåndsbetalt. Egenkapitalen er bufferen som holder selskapet i live, sikkerhetsmarginen mellom inntekter og kostnader.
Å drive for kreditors regning kan være ulovlig, i alle fall om ikke kreditor vet hva som skjer og har signalisert at det er i orden. Banker kan lånefinansiere drift, men da øker renten, eller man må stille sikkerhet i noe annet. Leverandører kan gi deg kreditt hvis de har erfaring med og tro på deg som kunde. Og kunder kan forhåndsbetale – hvis det er klart for dem hva de gjør. Men kreditor må vite om det og signalisere at det er i orden.
Holder man det skjult, og særlig hvis man gjør det i stor stil og med tydelig vilje, kan det bli ganske saftige straffer: Daglig leder i Garderobemannen ble dømt til 10 måneders ubetinget fengsel for ikke å ha åpnet konkurs og dermed ha drevet for kreditors (primært kundenes) regning. Akkurat det eksempelet er nokså eksepsjonelt, men styremedlemmer kan blir personlig ansvarlige for å dekke opp tap hvis de ikke kan dokumentere at de har oppfylt sin overvåkningsplikt.
Den fristende gjelden
Men er det ikke bare å drive med nok egenkapital, da? Hvis firmaet tjener penger, burde man jo kunne få investorer? Vel, for det første betyr flere investorer at man får mindre eierandel selv og kanskje får inn folk som har en annen mening om firmaets strategi en man selv har.
Hvis man i stedet kan gjeldsfinansiere veksten, slipper man å dele selskapet med andre eiere, kan gjøre som man vil (bortsett fra de lånebetingelsene banken setter) og man får mer igjen for pengene. Hvis renten er 5% og man tjener 20% på hver ny ordre, betyr jo gjeldsfinansiering at man sitter igjen med 15% fortjeneste man ellers ikke ville hatt – og det er jo pent betalt. Men det øker risikoen for de pengene man har investert: Hvis prisene på råvarer går opp (for eksempel fordi kronen går dårlig), og/eller rentene går opp, vil mange selskaper finne at sikkerhetsmarginen blir for liten.
Du kommer ikke utenom loven og pengene…
Jeg håper denne lille oversikten viser at man som styremedlem må kunne både juss og regnskap. Denne kunnskapen er basal, kan være kjedelig, og ikke er viktig før den blir viktig. Da betyr den til gjengjeld alt.
Tenk på det før du tar det tar det tilbudet om et prestisjefylt styreoppdrag med en kul startup eller scale-up. Be om å få se regnskap, balanse og banksaldoer. Sjekk at det er satt av penger til moms, feriepenger og andre gjeldsposter. Hvis firmaet har lån, sjekk betingelsene banken har satt (for eksempel om hvor mye egenkapital som skal finnes før banken krever lånet innfridd eller øker renten. Hvis det er tynt med penger, spør om eierne er villige til å skyte inn mer eller om man har andre planer om finansiering.
Hvis ikke disse punktene er lett tilgjengelig og raskt dokumentert, hold deg unna, uansett hvor kult det ser ut. (Og ja, det finnes styreansvarsforsikring, men det er dyrt, vanligvis ikke noe et startupselskap har, har egenandel, og sikrer deg ikke mot alle eventualiteter.)
Så det er nok ingen vei utenom regnskap og juss. Beklager…
(Takk til Tore Bråthen for en juridisk gjennomlesning av denne bloggposten. Hvis det er flere feil her, er de i alle fall ikke hans!)
comunita.no 
Leave a comment