Av og til er det morsomt bare å skrive litt om hvor gøy man har på (side)jobben!

Haakon og jeg har nettopp avsluttet to møter i Comunita, og i bilen på vei hjemover reflekterte vi over hvor morsomt det er å drive med dette.

I begge møtene har vi gjort det som Comunita er laget for, og som logoen vår reflekterer: Sette folk sammen for å diskutere sine utfordringer med hverandre, og deretter dypdykke ned i en utfordring som en av deltakerne har i sin virksomhet.

Haakon refererer til medlemmene som “problem junkies” – folk som liker å løse problemer.

Innsjekk

Dagsorden for møtene er nesten alltid den samme: Vi begynner “innsjekk”, der vi går rundt bordet og snakker om hva vi har gjort siden sist, hva vi jobber med. Dette er uformelt, man snakker om det som opptar en, men ofte kommer det tips og refleksjoner fra andre som har opplevd lignende ting. I tillegg får vi en liten pulstaking på norsk næringsliv – medlemmene kommer fra alle mulige bransjer og kan rapportere hvordan stemningen er i forhold til etterspørsel, teknologi utviklingen i ulike markeder og annet som rører seg.

Når den runden er over, er det tid for å diskutere dagens problem. Min rolle er å ha en faglig innledning. Dette gjør jeg som regel ved å skrive et blogginnlegg med bakgrunnsinformasjon eller refleksjoner om det vi skal diskutere – du kan jo se noen av dem hvis du blar i denne bloggen – og på selve møtet holde en kort innledning som gir en ramme.

Problemløsning – dagens case

Deretter er det vertens tur (vi møtes som regel i lokalene til en av bedriftene) til å fortelle om en utfordring han eller hun opplever og regner med at de andre deltakerne kan hjelpe til med. Det kan være all verdens ting, fra hvordan man skal forholde seg til ny teknologi, hvordan man skal løse et styringsproblem, hvordan komme inn på et nytt marked. (Det hender vi har møter om mer generelle temaer også – forleden hadde vi et møte om hvordan man kan bruke store språkmodeller som grunnlag for chat- og kunnskapsroboter, for eksempel, men som regel er det problembasert.)

De siste to gangene har temaet vært

• et større statlig selskap skal mangedoble sin prosjektportefølje, men kan ikke ansette flere folk. Det betyr at man må sette bort byggherrejobben i stedet for å ha egne prosjektledere for endel av prosjektene. Hva skal være kriteriene for hvilke prosjekter som skal styres på denne måten, og hvordan skal man organisere selve arbeidet, inkludert interaksjonen med leverandørene?
• en liten teknologibedrift står foran en snuoperasjon, der teknologisk utvikling og endringer i markedet fører til at man må innføre nye prisstrukturer, flytte kundene over til nye leveranseløsninger, og forsøke å innføre et element av kommersiell tenkning i en kultur som stort sett er opptatt av teknologien heller enn forretningen.

I den første diskusjonen, for å ta et eksempel, kom det innspill fra et annet offentlig selskap som har erfaring med utsetting av byggherrejobben, fra en stor teknologibedrift som har befunnet seg i andre enden av prosjektene, fra en softwareselskap med erfaring innen agile prosjekter og oppfølging av dem, men også gode ideer fra andre deltakere (som å invitere leverandørene til å drøfte hva de trenger for å kunne gjøre en god jobb). I den andre bedriften kom det mange ideer om hvordan man kan prissette og synliggjøre verdi, hvordan navigere i et komplisert marked, hvordan håndtere eiere og mandater.

Problemløsning i fellesskap

En av de viktigste tingene jeg får ut av disse møtene – rent bortsett fra hvor fint det er å se at folk som er genuint opptatt av å hjelpe hverandre – er at man kan lære mest fra folk som er annerledes enn en selv. Innovasjon består svært ofte i å ta ideer fra en annen kontekst enn man er i selv, og applisere dem – etter litt tilpasning – inn mot de problemene man selv strever med. Det kan være ganske ensomt å være ansvarlig for forretningsutvikling (eller, for den saks skyld, administrerende direktør) og da er hjelp fra noen helt utenfor svært nyttig. Men også de som hjelper til, lærer noe: Man blir oppmerksom på måter å arbeide på, markedsforhold, eller muligheter man ikke har vært klar over.

I en komplisert verden kan det ligge nytte i å forenkle og fokusere. Men det kan også ligge mye nytte i det Karl Weick kalte å “komplisere seg selv”, det vil si med vilje å introdusere nye elementer i problemløsningen for å løsne på forutsetninger og, for den saks skyld, fordommer.

Skal du lære noe, lær fra folk du stoler på, som driver med noe annet enn det du gjør, med andre ord.

Og det er det Comunita handler om – en møteplass med masse utfordringer for problem junkies.

PS: Vi har åpninger for nye medlemmer. Kriteriene er interesse, at du er involvert i forretningsutvikling, og at det ikke er konkurransemessige hindringer i forhold til de andre medlemmene. Kontakt Haakon eller Espen om du er interessert!